Hva bør maten koste?

Denne kronikken er skrevet av Andreas Færøvig Olsen, styremedlem i Oslo Kooperativ. Den stod på trykk i Nationen 06.10.14.

Screen Shot 2014-10-13 at 15.51.55

 

 

Landbruksprodukter i Norge er hardt presset på pris, og det er stadig kåringer av den billigste handlekurven. Men hva skjer med matkvaliteten når pris har alt å si?

 

«Hva?! Gir dere bonden 26 kroner per blomkål?»

 

Innkjøpslisten til Oslo Kooperativ inspirerer til en hypotetisk samtale med dagligvarebransjen. Kooperativet betaler bonden 26 kroner for en blomkål, 25 kroner per kilo epler og det samme for et salathode. Det er riktignok snakk om små kvanta, men stykkprisen er langt over hva andre tilbyr.

 

Kooperativet er et samvirke basert på frivillig arbeid. Vi kjøper inn økologiske/biodynamiske, lokalt produserte grønnsaker og andre varer for våre medlemmer. Mot å hjelpe til en gang eller to i året kan de annenhver uke bestille en pose med grønnsaker og frukt til 210 kroner, hvorav 200 kroner går direkte til «bøndene våre», som vi liker å kalle dem. For dem utgjør dette en betydelig forskjell.

 

Våre medlemmer har valgt å tenke motsatt av hva grossistene gjør. Kooperativet ønsker å gi bøndene mulighet til å drive på en god måte, og å få anstendig betaling for innsatsen sin. Derfor har vi flere ganger forhandlet prisen opp – vi syntes maten hadde en høyere verdi enn prisen bonden selv forlangte.

 

«Men slik går det ikke an å drive butikk!»

 

Nei, det er ikke en realistisk kommersiell strategi. Derimot representerer det en bærekraftig tankegang. Og hva skjer med yrkesstoltheten til bøndene når de blir møtt på denne måten? Motivasjonen øker når noen setter pris på arbeidet de utfører. Vår modell skaper verdifull kontakt mellom produsent og forbruker. Kooperativet er nemlig til stede i Mathallen i Oslo annenhver torsdag. Her blir varene levert – ofte av bøndene selv, som gjerne forteller om produksjonen – pakket i poser og hentet av medlemmene.

 

«Kundene våre virker da veldig fornøyde med supermarkedets flotte grønnsaksdisk.»

 

Det er de helt sikkert, men kanskje det bør snakkes litt om hva som er flotte grønnsaker? For å få oversikt over forskjellen på å levere til grossist og til Kooperativet, ringte jeg noen bønder. Et av de viktigste punktene var hva slags grønnsaker som kan leveres, og hvordan. Har vi annonsert at posen skal inneholde én brokkoli, er det ingen som stusser hvis den i stedet inneholder flere små. Løken varierer i størrelse fra drue til stort eple. Akkurat som den faktisk gjør hos produsenten.

 

Grønnsaker med annerledes form er minst like gode som sine mer velproporsjonerte søsken, og for bonden er det en stor fordel å kunne levere alt uten å måtte sortere.

 

«Forbrukeren får i hvert fall mye mer for pengene hos oss!»

 

Det stemmer – hvis vi måler utelukkende i kroner per kilo mat. Kooperativet hverken kan eller vil konkurrere på pris med de konvensjonelt dyrkede grønnsakene man finner i butikken. Sammenliknet med de økologiske varene kommer vi derimot ikke så dårlig ut. For 210 kroner fikk medlemmene våre i uke 38 to forskjellige salathoder, 0.25 kg grønnkål, en purre, 1 kg gulrot, 1 kg poteter, en kålrot, 0.75 kg løk og 0.5 kg rødbeter. Sett bort fra fordelene for bonden, hva annet får Kooperativets medlemmer med på kjøpet?

 

Smak er noe vi definitivt kan konkurrere på. Grønnsakene er høstet samme dag eller kort tid i forveien, så de er omtrent så ferske som de kan få blitt. Miljøaspektet må også nevnes. Jeg var nylig på et foredrag på Blindern med høgskolelektor Thomas Cottis: «ØKO1001 – Innføring i økologisk landbruk og mat.» Han sa blant annet – i en spøkefull tone, men med et alvorlig poeng – at miljøverndepartementet burde hatt ansvaret for økologisk landbruk. Blant annet fordi det konvensjonelle landbruket tærer på begrensede naturressurser. Kooperativet kjøper som nevnt bare inn økologiske/biodynamiske produkter. I tillegg baserer konseptet seg på lokalproduserte og sesongbaserte råvarer, samt miljøfokus i alle ledd av driften.

 

«Dette høres ut som et nisjekonsept.»

 

Tja. Kooperativet har begrenset kapasitet og lange ventelister, og det er i dag bare en liten andel gårder i Norge som drives økologisk. Det vi ønsker – og som vi selv er et praktisk eksempel på – er å bidra til et mer bærekraftig landbruk, både for bøndene, miljøet og forbrukerne. Det kan vi oppnå ved å inspirere andre til å starte liknende initiativer, og ved å vokse selv. Neste uke åpner Kooperativet en ny avdeling i sentrum hvor 500 fra ventelisten slipper til.

 

Vi har alle et ansvar. Bøndene må dyrke mat på en bærekraftig måte. Dagligvarebransjen, som vi hverken er motstander av eller ønsker å konkurrere med, må legge til rette for en slik praksis gjennom sine innkjøp.

 

Men viktigst av alt er forbrukerne. Hvis ikke vi som kunder etterspør bærekraftige produkter kan vi heller ikke forvente at de skal finnes i butikkene. En blomkål til 26 kroner er ingen dyr blomkål. Her har Kooperativet en viktig mulighet til å skape interesse og engasjement for hvordan maten vi spiser blir produsert. «Dere må fortsette!» sa en av bøndene til meg. Og det skal vi.